Han ble kjent som fartsfantomet «Pølsa». Nå har han ett nytt mål: Å senke tempoet.

Øystein Pettersen har alltid vært forbundet med energi, tempo og glimt i øyet. Den tidligere langrennsløperen, som tok OL-gull i 2010, har levd et liv der fart har vært en del av identiteten. Men de siste årene har noe endret seg.

For etter suksessen med Team Pølsa har han fått et nytt perspektiv på hva som egentlig betyr noe.

– Mange ville tenkt at denne uken er hektisk. I morgen begynner jeg på jobb klokken 8 og er ferdig klokken 21. På onsdag sitter jeg på flyet på vei til Egersund. Torsdag flyr jeg tilbake klokken 7, så har jeg en økt med en idrettsutøver klokken 9.30, så kommer enda en avis … Men jeg har det helt supert! Jeg er verdens heldigste, sier Øystein Pettersen til A-Magasinet.

Likevel handler ikke livet hans lenger om å gå raskest mulig.

En serie som endret alt

Da første sesong av «Team Pølsa» ble sendt på NRK, var det ingen som kunne forutse hvor sterkt den skulle treffe det norske folk. Serien, der ungdom med ulike funksjonsnedsettelser lærer seg å mestre ski og idrett, ble langt mer enn et underholdningsprogram.

For Pettersen selv ble det livsendrende.

– Jeg skjønte ikke hva jeg takket ja til. Det skulle «bare» være en serie om ungdom som lærte seg å gå på ski.

Han innrømmer at han undervurderte både prosjektet og de følelsesmessige belastningene det skulle føre med seg.

Meldinger strømmer inn fra hele landet. Historier om mobbing. Ensomhet. Selvmordstanker. Mennesker som føler seg usynlige – og som nå våger å åpne seg.

– Jeg vet ikke hvorfor, men folk åpner seg til meg. De tør å dele ting som de synes er vanskelig. Jeg tar det som et kompliment, samtidig som jeg synes det er litt vondt.

Han kjenner på ansvaret. På tyngden. På at døgnets timer ikke strekker til.

«Folk som blir sett, går seg ikke vill»

Én setning går igjen når han snakker om serien og menneskene han har møtt:

– Folk som blir sett, går seg ikke vill.

Det er blitt et slags livsmotto.

For Pettersen handler det ikke lenger om medaljer eller prestasjoner. Han sier rett ut at ungdommenes kamp mot angst, mobbing og utenforskap oppleves viktigere enn tidligere idrettsøyeblikk.

Samtidig er han tydelig på at dette ikke bare er trist.

Han beskriver arbeidet som krevende – men dypt meningsfylt.

Hjemme på Lillehammer venter en trygg base med kone og to barn. Der finner han balanse. I naturen, på tur – enten til fots eller på ski – får han ro.

Fra Øystein 1.0 til 2.0

Selv kaller han det en oppgradert versjon av seg selv.

Han sier han alltid har hatt disse sidene i seg, men at offentligheten nå får se dem.

Målet hans er enkelt – men krevende:

Å gå saktere.

Ikke i skisporet. Men i livet.

Han mener vi lever i et samfunn der alt handler om tempo. Vi fyller stillhet med mobilen. Vi haster videre. Vi ser ned – i stedet for opp på hverandre.

Skal vi knytte ekte relasjoner, må det gå sakte, mener han.

Og kanskje er det nettopp derfor «Pølsa» 2.0 treffer så mange. Fordi han minner oss på noe vi egentlig vet – men stadig glemmer.

At det viktigste i livet ikke alltid går fortest.