
Kan være begynnelsen på slutten for Eurovision
Det er ingen hemmelighet at Melodi Grand Prix og Eurovision er det beste jeg vet. Derfor gjør det vondt å skrive dette: Jeg frykter vi ser begynnelsen på slutten for den fargerike konkurransen som ble født i 1956.
Slagordet er «United by music», men «forent» er det siste man tenker på i år. Tvert imot er splittelsen total, og konflikten rundt Israels deltakelse truer med å kneble hele konkurransen.
Les også: Maria Ludvigsen
Spania, Irland og Slovenia mener alvor
Eurovision har vært en stor og viktig del av å styrke det europeiske tv-samarbeidet. I år er det 70 år siden første Eurovision.
Vi skulle med andre ord ha hatt et dundrende 70-årsjubileum, men istedenfor er vi færre og mer splittet enn på lenge.
Fem land – Spania, Irland, Nederland, Slovenia og Island – har trukket seg i protest mot Israels deltakelse og EBUs håndtering av situasjonen. Spania, Irland og Slovenia går enda lenger: De nekter å i det hele tatt sende showet på sine kanaler.
Dette er et massivt tap av seere og engasjement – et tapt publikum man kanskje aldri får tilbake.
Les også Eva Stenbro: Kong Harald har munnkurv
Et økonomisk mareritt
Frafallet er også et økonomisk mareritt. At Spania trekker seg, er spesielt kritisk. Som et av «The Big Five»-landene er de blant de største økonomiske bidragsyterne. Når deres andel forsvinner, blir regningen for de gjenværende landene enda tyngre å bære.
Dette kan skape en farlig spiral: Det blir rett og slett for dyrt å delta, uavhengig av politisk overbevisning.
Til slutt er det kanskje bare de rikeste som har råd til å delta.
Dominoeffekten
Så er det konflikten i seg selv. Mennesker er flokkdyr. Det er alltid lettere å ta et standpunkt når noen andre har tråkket opp stien. De fem landene som nå står utenfor, kan bli motoren i en dominoeffekt som drar med seg flere nasjoner i årene som kommer.
Hvor går grensen for når vi er for få land til at det i det hele tatt er vits å arrangere?
Eurovision-fremtiden er mørk og for å sitere Lena Philipssons svenske bidrag fra 2004: «Det gör ont». Det gjør skikkelig vondt.
I stedet for varmt fellesskap og glede, sitter vi nå på hver vår tue. Mange ser finalen med en bismak i munnen; andre har allerede skrudd av.
Der jeg før hadde mange engasjerende samtaler om Eurovision, merker jeg nå at de fleste grøsser litt – selv om de i utgangspunktet er store fans.
Det er også trist og skummelt at «sikkerhet» er et av ordene vi snakker mest om knyttet til musikkonkurransen. Bare det er et tegn på at noe er alvorlig galt.
Les også: Forbud mot foreldre på sosiale medier
Fellesskapet som forsvinner
Dessverre tror jeg vi må forberede oss på at Eurovision snart kan være historie.
Jeg håper jeg tar feil. Jeg håper vi en dag kan finne frem paljettene og igjen samles om tullete, vakre og grusomme låter. Vi trenger fellesskapet. Vi trenger et sterkt Europa. Og vi trenger den unike underholdningen som bare Eurovision kan gi.
Vi trenger å kunne snakke om syke kostymer, vanvittige sceneshow og sure toner.
I en verden som preges av mange grusomheter, katastrofer, utfordringer og konflikter, trenger vi virkelig et pusterom.
EBU må våkne før lysene slukkes for godt. Hvis vi mister denne arenaen, mister vi mer enn bare et TV-show – vi mister et av de få stedene hvor Europa faktisk både snakker og synger sammen.
Det viktigste spørsmålet er ikke lenger hvem som vinner årets finale, men om det i det hele tatt finnes en scene å stå på de kommende årene.
Les mer fra Maria Ludvigsen: Ingrid Alexandra bør bli med i «Skal vi danse»