OL-mesteren forteller om dårlig samvittighet over at hans eget liv går videre etter Sivert Guttorm Bakkens død.

Det var 26-åringen selv som fant lagkameraten Sivert Guttorm Bakken død på hotellrommet i Italia lille julaften i fjor. Nå forteller skiskytteren om tiden etterpå i podkasten «Ida med hjertet i hånden» med Ida Fladen.

– Jeg husker jo ikke alt jeg gjorde, eller alt som skjedde. Men det var jo en umiddelbar reaksjon med å på en måte bare hente hjelp. Jeg prøvde å ringe ambulanse, men klarte ikke ringe med telefonen og hadde ikke dekning. Bare sånn fullstendig panikk. Kaos.

Botn og Bakken var to av flere skiskytterprofiler som hadde ankommet det lille fjellpasset Lavazé i Italia dagen før. De så frem til litt juleferie og koseturer på ski i nydelige omgivelser – omringet av fjell 1800 meter over havet.

Dagen etter, lille julaften, banket Botn på døren til Bakken for å hente en bilnøkkel. Men det kom ikke noe svar. Da døren ble åpnet, skjønte Botn at bestekompisen var død.

– Jeg prøver bare å springe ut og hente noen, som ikke forstår engelsk. Det er mange følelser på en gang. For samtidig som du prøver å fikse situasjonen, prøver du også å prosessere hva du egentlig har sett.

Botn forteller om alle følelser på én gang: Sinne, tristhet og sjokk.

– Jeg har jo et bilde i hodet mitt på hvordan han så ut. Altså hvitt ansikt, livløs kropp, på en måte. Så for meg så var det veldig tydelig at han var død. Men samtidig … Du har jo så mange spørsmål, og du aner ikke hva som har skjedd.

Han sier det var umulig å prosessere det. Det er først nå, den siste måneden etter at sesongen var over, at han har skjønt i hvor stor sjokktilstand han har vært i gjennom vinteren.

– Særlig siste måneden har jeg egentlig vært mer lei meg enn det jeg har vært før.

Fortsatt sliter Botn med hvor urettferdig det er at bestekompisen er borte. Han som var så full av liv med mange mål og planer.

– Nå merker jeg at man savner ham skikkelig. For eksempel å reise til Otepää, der vi bodde på rom sammen året før, og bare alle minnene som kommer der og da. At man bare savner å ha ham rundt seg.

– Det jeg sliter mest med, er at det går jo fint, på en måte. Og det syns jeg er litt vondt. At man på en måte klarer seg OK.

Han forteller om hvor viktig langrennskjæresten Karoline Simpson-Larsen, som også var i Lavazé da tragedien inntraff, har vært for ham.

– Det er den personen jeg føler jeg kan snakke om alt med. Og så forstår hun alt, på en måte. For det er mange ting man tenker på i en slik situasjon. Og det er mange ting man bare må få lufta, som man ikke blir dømt på.

Bare to måneder senere tok han sitt første OL-gull på 20 kilometeren. På den siste runden skjedde noe spesielt.

– Sivert dukket opp i hodet mitt, og vi gikk siste runde sammen. Det var så reelt og så ekte for meg, sier Botn.

Han forteller at han «knakk sammen» på pallen da nasjonalsangen ble spilt og solen kom fram.

– Det var noe religiøst over hele den dagen. Det var noe større enn meg selv.

Botn sier at han fikk hjelp fra Olympiatoppen etter dødsfallet, og at han har snakket en del med psykolog.

OL-vinneren sier at han har et tydelig mål med å dele historien sin:

– Jeg har et mål, og det er at folk ikke skal glemme Sivert. Så jeg prøver å snakke om det så ofte jeg kan.