Med sitt milde vesen, store smil og stålkontroll har Siri Avlesen-Østli (42) ledet «The Voice» siden 2022.

Denne uken ble det klart at TV 2-programmet er nominert til Gullruten for beste underholdningsprogram, og den stolte programlederen anser nominasjonen som en «tillitserklæring».

– Alle vi som jobber med programmet ønsker at «The Voice» skal være samlende for folk, som et leirbål. Så det at folk fortsetter å se på, engasjerer seg og at vi får bekreftelsen på at vi gjør ting riktig, det betyr veldig mye.

– Hele spennet

Avlesen-Østli, som tidligere har jobbet som sports- og nyhetsjournalist i VG, NRK og TV 2, mener selv at hun har drømmejobben når hun får lede musikkonkurransen.

– Jeg tror aldri at jeg kommer til å få en jobb som jeg føler at passer mer for meg enn «The Voice» gjør. 

Hun forklarer at hun som liten var «korpsnerd», har spilt piano og drevet med sang, og at det musikalske innholdet i «The Voice» derfor ligger hennes hjerte nært.

 Her får jeg kombinere musikk med journalistikk. Tidligere jobbet jeg med tunge temaer, og føler at jeg har fått brukt hele spennet i journalistikken – i tillegg til det å få ta litt vare på folkene som er med. 

– Så for meg er dette programmet blitt veldig nært hjertet mitt, som den jeg er som person.

I arbeidet med de håpefulle artistene i «The Voice» får 42-åringen også tatt i bruk helt andre aspekter av sin personlighet.

– Kjempeskummelt

Når deltakerne er nervøse før de skal synge for mentorer og publikum, vet Avlesen-Østli – av egen erfaring – hvordan de føler seg.

– Jeg kjenner meg veldig igjen i det å være redd, å være sårbar og å ha på grensen til panikk. Jeg også synes det er kjempeskummelt å stå på den scenen. Så det å kunne bruke egne erfaringer, tror jeg er nyttig også for artistene.

Programlederen er også et medmenneske for artistene som deltar i «The Voice», og følger dem opp underveis.

– Det føles bra å se at de får tilbake litt farge i kinnene når de forstår at: «Å, ja, er du også nervøs?». Det å kunne bruke meg selv på den måten, det setter jeg veldig pris på. Det er fint å kunne gi noe tilbake for de årene jeg har vært så privilegert at jeg har fått jobbe med TV.

Avlesen-Østli har etter hvert fått mye og variert erfaring fra det å være på TV. Hun har vunnet «Kokkeskolen», vært å se i «Kompani Lauritzen», «Forræder» og «Skal vi danse».

– Jeg besvimte bak scenen før «Skal vi danse», for eksempel, sier hun for å forklare noe av nervepresset hun har kjent på. 

Allerede nervøs

Fredag 8. mai – samme dag som Gullruten – braker det løs med nye livesendinger i «The Voice», og flere uker før Avlesen-Østli skal ut i ilden, har nervene nok en gang meldt sin ankomst.

– Nå er jeg dritnervøs. Jeg sa til mannen min i går: «Kommer det til å gå? Eller kommer jeg til å falle sammen som en våt klut før vi skal på?». «Slapp av, hørt det før», sier han. Det skjer hver gang, tre-fire uker før livesendinger. Den runden kommer hvert år. Mannen min bare rister på hodet og ler av meg.

Programlederen ler selvironisk, og sier at hun minner seg selv på at det går bra hvert år.

– Jeg må bare gjennom det med at jeg synes det er så grusomt å stå der foran så mange mennesker og føle at alt jeg har jobbet for, kan falle sammen på ett øyeblikk. Tanken om at: «Det er nå alle kommer til å finne ut at jeg ikke kan jobben min».

At hun er rolig og kontrollert under sending, er også et resultat av grundige forberedelser. Mer enn tre uker før første direktesending, kan hun allerede manuset utenat.

– Så jeg er forberedt. Nå kan jeg faktisk legge det bort litt. Før sto jeg foran alle speil og øvde, eller jeg sto på kjøkkenet og snakket med meg selv – i flere måneder. Nå er det bare én måned, så det har blitt litt bedre. Men jeg er fortsatt nevrotisk, ja, sier hun og ler.

At hun i dag er tryggere, kommer av erfaringen av å se at det går bra.

– Og så tenker jeg at: «Det er TV. Jeg skal ikke operere noens hjerte». Jeg tenker heller at jeg skal ut der og kose meg, ha det gøy sammen med deltakere og mentorer og lage et skikkelig show.

Hun forklarer at nervene heldigvis pleier å avta, og at hun er rolig under selve sendingene.

– Målet er å kunne kaste deler av manuset og være til stede, lytte, følge opp og ikke være opptatt av seg selv, men å se utover. Jeg vil spille de andre gode. Det er jo det som er rollen min. Det handler ikke om meg, og det er viktig og deilig å kjenne på.