I årevis var Kristine Thybo-Hansen livredd for å legge seg – i frykt for ikke å våkne igjen. Fremdeles kjenner hun på helseangst og operasjonsfrykt, og lever et liv i konstant beredskap.

NATURBARN: Sammen med ektemannen lever og ånder Kristine for å bruke naturen. De legger stadig bilder ut fra fiske-, jakt- og fjelltur. Privat

– Vi sov ikke om nettene. Vi trodde vi skulle dø, forteller «jegertvillingen» Kristine Thybo-Hansen (35).

Hun snakker om helseangsten som har fulgt henne i en årrekke. Tvillingsøsteren Johanne begynte allerede som 10-åring. To år senere ble Kristine selv rammet. Angsten kom snikende, men slo rot tidlig og påførte henne netter fylt av panikk, redsel og en konstant frykt for at noe skulle være alvorlig galt.

– Som 13–14 åring hadde jeg angst nesten hver natt. 

Angsten var så sterk at både hun og tvillingsøsteren ofte ble hjemme fra skolen. De var tomme før dagen i det hele tatt hadde begynt.

– Mamma kjørte oss gjerne helt til trappen ved skolen. Der ventet vi til hun dro, før vi sprang hjem og la oss. Vi var så slitne og utmattet. 

Frykten satt i kroppen – helt fysisk. Kristine har flere ganger opplevd panikkangst. 

– Når jeg får panikkangst, stivner jeg. Hendene låser seg, og jeg greier ikke prate. Det er nesten som kroppen bare slår seg av. Det er jævlig ubehagelig.

Sluttet å kjempe imot

Særlig i mørketiden, hjemme i Nord-Norge, ble tankene tunge og kroppen urolig. Hun var redd for å sovne, redd for ikke å våkne igjen.

Til slutt gjorde hun noe som skulle bli et vendepunkt. 

– Jeg ble så sliten av å kjenne på den frykten, at jeg til slutt la meg i sengen og tenkte: «Ja ja. Dør jeg, så dør jeg.» Jeg sluttet å kjempe imot – og da var det som om noe slapp taket. 

I stedet for å flykte fra angsten, tok hun den imot. Over tid lærte hun seg å gjenkjenne kroppens signaler – og stole på erfaringen.

– I voksen alder er jeg mer bevisst. Når jeg kjenner det stikker i hjertet i dag, minner jeg meg selv på at jeg har kjent disse smertene i 15 år. Det har aldri vært hjerteinfarkt, og jeg lever fortsatt.

Les også: (+) Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg

Tvillingsjel

Ektemannen Robert Bjørklund har vært avgjørende på reisen mot det livet Kristine lever i dag. Han er ikke bare hennes livspartner, men også bestevenn og støttespiller.

– Vi er et lag 24/7. Det er deilig å ha en tvillingsjel som jeg kan dele absolutt alt med. I tillegg er han mentalt sterkere enn meg, og det trenger jeg.

Han trøster ikke bort angsten. Han møter den – med realisme og tydelige ord.

– Han er litt streng. Og det liker jeg. Det verste jeg vet, er folk som bare duller med meg, utdyper hun.

Les også: Janne Amble trodde hun måtte gå på medisiner resten av livet

Frykter operasjon

De siste ti årene har Kristine også levd med endometriose og en cyste i livmoren. Smertene er konstante – og til tider lammende. Like etter «Vokteren» fikk Kristine konstatert at cysten i dag måler 12 ganger 12 centimeter og at hun nå også har fått polypper i samme område.

– Legene sier jeg bør operere den bort, men jeg tør ikke. Jeg har lege- og narkoseskrekk. Særlig narkosen frykter jeg. Jeg er livredd for at jeg aldri skal våkne igjen. Tankene blir helt irrasjonelle. Det tar fullstendig over. Samtidig har jeg lyst til å operere. I voksen alder har den vært med på å skape mye angst og uro i livet mitt, beskriver Kristine, som har utsatt operasjonen to ganger, og «skulket» én gang fordi frykten har blitt overveldende. 

– Det dreper litt av livskvaliteten. Vi kan planlegge lange turer, og så må alt avlyses fordi jeg blir sengeliggende med sterke smerter. Og særlig i starten, gikk jeg rundt med mye angst da jeg var oppe i fjellene. Jeg var så redd for at den skulle sprekke, milevis fra sivilisasjonen. 

Diagnosen har gjort at også drømmen om barn har blitt lagt forsiktig til side.

– Vi har prøvd en periode, uten at det har gått. Jeg tror helt ærlig at begge eggstokkene mine har røket som følge av endometriose-cysten, for lenge siden. For de første årene med endometriose, hadde jeg mye mer intense og syke smerter. 

Sorgen er der fortsatt – men ikke lenger like altoppslukende.

– Før jeg fylte 30, syntes jeg det var helt forferdelig. Nå er det ikke like trist og trasig lenger. Jeg har grått meg ferdig. I dag er hunden min lille baby, som betyr alt. 

Les også: Ingrid Gjessing Linhaves hund: – Hun er en fuglehund som er redd for fluer

Traumet som satte spor

Operasjonsfrykten hennes tror hun har en konkret årsak. Som fireåring ble Kristine utsatt for en alvorlig ulykke. Det skjedde på bursdagen til broren hennes, som fylte ti år, og Kristine og han gikk ned i kjelleren for å hente bursdagskaker til gjestene. 

Nede i kjelleren sto det et bord med en vektstang på. Hun begynte å klatre opp på stangen, som hadde bortimot hundre kilo på seg. Vektstangen veltet og smalt rett i ansiktet på henne. 

– Det ble et stort gapende sår midt i ansiktet, og jeg så ikke ut. Jeg husker fremdeles alt som skjedde. Jeg ble hastesendt til sykehus. Tvangsoperert. Sprøyter. Panikk. Det var ekstremt traumatisk, erindrer Kristine, som måtte sy 18 sting i ansiktet. 

Opplevelsen har satt dype spor – som den tidligere nevnte lege- og narkoseskrekken. 

Les også: (+) Jeg lever i skyggen av min narsissistiske far

Angst i villmarken

Da Kristine sa ja til «Vokteren» på TV 2, visste hun at hun gikk inn i en uforutsigbar setting. Likevel opplevde hun det som mindre skremmende enn forventet.

– Jeg bestemte meg for én ting: Hvis det er noe jeg ikke vil, så sier jeg nei. Jeg skulle ikke bruke masse energi på å grue meg.

Høydeskrekken har tidligere lammet henne. Denne gangen slapp hun unna de verste høydene – og opplevde at hun håndterte presset bedre enn fryktet.

– Det gikk faktisk overraskende greit.