Hun har fått oss til å smile, le og gråte – gjennom «Demenskoret», «Nytt på Nytt» og mange andre TV-øyeblikk. Ingrid Gjessing Linhave er en av dem som har klart å være både folkelig og ekte – og nå deler hun en historie som går rett i hjertet.

I et åpenhjertig intervju, omtalt av KK tar hun oss tilbake til en vårdag hun aldri vil glemme. En dag som har preget henne i over førti år.

Hun var bare syv år gammel da det skjedde. Midt i en tilsynelatende vanlig dag, fikk hun en beskjed som rystet hele hennes barnesjel. Barndomsvenninnen Isabel var død.

– Vi sto helt stille. Så kom gråten, forteller hun ærlig.

Ingrid husker hvordan bestevennen Kristoffer kom syklende bort til henne mens hun malte gjerdet hjemme. Det var han som sa det. Isabel var borte.

Hun husker ikke nøyaktig hva hun tenkte – de var jo så små. Men hun husker følelsen. Stillheten. Og så tårene.

– Jeg skjønte at barn ikke skal gå rundt med en klump i magen, sier hun stille.

Ulykken var brutal og meningsløs. Isabel hadde akkurat vært hos frisøren i Oslo. Da hun kom ut, fikk hun øye på faren sin på den andre siden av gaten. Hun løp over veien – og ble påkjørt.

Et øyeblikk av glede – som endte i tragedie.

Og det ble ikke siste gang Linhave kjente på den vonde følelsen. Tapet førte med seg en uro hun aldri helt ble kvitt.

– Jeg gikk med hjertet i halsen og var redd for han, sier hun om Kristoffer – som hun var redd skulle bli den neste hun mistet.

Frykten for døden har fulgt henne siden.

– Jeg er veldig redd for å dø. Ikke for min egen del, men fordi jeg ikke orker tanken på at barna mine skal ha det vondt.

Hun legger ikke skjul på at det å bli mor har gjort tankene enda sterkere. I dag er det barna hennes som betyr alt – og tanken på at de skal miste henne, eller at hun skal miste dem, er det som skremmer henne aller mest.

Det kommer frem i det samme intervjuet KK har omtalt.

Det er ikke første gang Linhave viser styrke ved å være åpen. Hun har alltid vært raus med egne erfaringer – som da hun ledet «Demenskoret» og brukte sine egne opplevelser som pårørende i møte med andre familier.

Men denne gangen er det en annen type sorg hun deler. En gammel, stille sorg – som likevel har fått stor betydning for hvordan hun ser på livet.

– Den store skrekken er å miste et barn, sier hun – og man kjenner alvoret i hvert ord.

En hendelse fra barndommen, som kanskje for mange ville blitt glemt med årene, ble for Ingrid et vendepunkt. En påminnelse om hvor skjørt livet er. Og hvor viktig det er å leve det – her og nå.