Det var verken ekspertene eller jussen som gjorde inntrykk i dag. Det var en far.

TUNGE DAGER: Tirsdag satt Marius Borg Høiby stille og lyttet da faren til den fornærmede «Vestkant-kvinnen» forklarte seg i retten. Her er Marius fotografert på Svalbard. Foto: Skjermdump / Instagram

 Det er lett å bli opphengt i detaljene i denne saken.

Minuttene mellom to videoer. Nachspielvitner som husker forskjellig. Søvneksperten fra Bergen. Den rutinerte Kripos-analytikeren.

Alt blir analysert, snudd, veid og målt i retten. Sånn må det være i en alvorlig straffesak, som denne mot Marius Borg Høiby.

Men det som gjorde sterkest inntrykk i dag, var en far.

I dag kom pappaen til «Vestkant-kvinnen» inn i rettssal 250.

Han gikk rolig bort til vitneboksen, varsom i stegene, slik mange gjør når de går inn i et rom de helst skulle sluppet å gå inn i. Han satte seg ned, så mot dommerens spørsmål og avga løftet sitt. «Det forsikrer jeg på ære og samvittighet», sa han med tydelig stemme.

Hjertevarmt

Til høyre for ham, kanskje fem meter unna, satt Marius Borg Høiby med bøyd rygg og skrev eller tegnet i skriveboken sin.

På den andre siden av rommet satt vitnets datter,  «Vestkant-kvinnen»: 

De så på hverandre et øyeblikk og smilte forsiktig og nesten litt i skjul, som om de ikke ville at noen skulle se det. Far og datter i en setting de aldri hadde sett for seg å møtes i.

Det var noe helstøpt og hjertevarmt over ham – en mildhet mikset med styrke. Han hadde neppe sett frem til dette, men det var kun én grunn til at han var der:

Datteren.

Fysisk uvel

Uansett hva retten til slutt kommer frem til når det gjelder skyldspørsmålet, er det ubestridelig at hun er fornærmet i saken.

Den unge kvinnen har vært gjennom mye. Hun har vært i flere politiavhør, der hun er blitt vist videoer av seg selv, av ydmykende og intim karakter. Hun har måttet forholde seg til frykten for at dette kan være spredd. 

Hun har beskrevet sjokket på politistasjonen der hun kastet hodet bakover, holdt hendene beskyttende foran seg og ble fysisk uvel.

Hun har vurdert å sette studiene på pause,  hun har erfart at medier har tatt kontakt med nære venninner – og hun har vært til behandling på overgrepsmottak.

– Ikke pappas spørsmål

Alt dette har faren sett på nært hold. I retten forklarte han hvordan han gradvis forsto hva datteren mente seg utsatt for. Og han ble spurt om han noen gang har tvilt på hennes historie:

– Nei. Det var troverdig fra hennes sted fra første sekund. Så nei, jeg har ikke tvilt. Jeg har heller ikke stilt noen spørsmål som skulle tilsi om jeg var i tvil eller ikke. Og jeg var ikke i tvil.

– Jeg spurte for eksempel ikke om de hadde frivillig sex. Det er ikke pappas spørsmål til en voksen datter. Det fikk jeg vite på TV.

Det var en av de få gangene det kunne høres ut som om stemmen sviktet.

Så fortalte han tappert om den første samtalen med datteren etter politiavhøret. Han beskrev tiden etterpå som kaotisk, med følelser, usikkerhet og sinne.

– Ja, det oppleves kanskje som et litt banalt spørsmål, men hvorfor fikk du den følelsen av sinne? ville politiadvokaten vite.

– Jeg er far. Enkelt og greit. Jeg er far. Det er biologi, vi er født med et forsvarsinstinkt, sa pappaen. 

Og så – i et kort øyeblikk vendte han blikket bort fra aktoratet og mot Marius Borg Høiby som fortsatt satt i den samme posisjonen. Med hodet ned i skriveblokken.

– Hvis Marius blir far en gang, så vil han sikkert føle det samme overfor sine barn.

Det var ikke aggressivt. Det fremsto bare ærlig.

«Alle» visste

Marius Borg Høiby sitter tiltalt i en av Norgeshistoriens mest omtalte straffesaker. Han fraktes til og fra Oslo fengsel i politibil. Dette er åpenbart blant de tyngste dagene i hans liv. 

Dét skal heller ikke undervurderes.

Samtidig var kontrasten i rommet tydelig: En pappa som flere ganger så bort på tiltalte fordi han ikke kunne la være. Og en tiltalt som nærmest konsekvent holdt blikket bort.

Faren beskrev også tiden etter at tiltalen ble kjent. Hvordan navn og adresse raskt ble kjent i miljøet, og hvordan datteren opplevde at andre fortalte hennes historie for henne. 

At hun mistet eierskap til sin egen fortelling. At hun følte at «alle» visste.

Han fortalte retten om søvnproblemene. Om netter der hun våknet lett, lå våken og gråt. Om perioder der hun bodde hos ham. Om en far som observerer, og forsøker å hjelpe, men som samtidig står maktesløs.

Dette er den siden av en straffesak vi sjelden dveler lenge ved: 

Alle de nærmeste. Foreldre, søsken, venner. De som ikke er noen part i saken, men som like fullt lever i den. De som får telefonen og som sitter ved kjøkkenbordet etterpå. 

De som skal forsøke å gi råd når de selv ikke vet hva som er riktig å si.

Human utspørring

Men midt i dette, står også det juridiske, blytunge alvoret. Marius Borg Høiby er tiltalt, men langtfra dømt. 

Han nekter straffskyld, og etter over to uker i retten, er jeg ikke overbevist om at han blir funnet skyldig i alt det som så langt er behandlet i tingretten. Det er mye igjen.

Forsvarerne har gjort en god jobb. De har pekt på uklarheter, reist relevante spørsmål og bidratt til å løfte frem tvilen som dommerne må ta stilling til.

Og da «Vestkant-kvinnen»s pappa satt i vitneboksen, viste forsvaret en klok og human utspørring som var kort og respektfull. 

Det kledde saken.

Når rettssaken en dag er over, skal rettens administrator Jon  Sverdrup Efjestad skrive en dom. Den vil veie bevis mot tvil og sette et punktum for tingrettens del. 

For familiene på begge sider av saken, enten det ender med frifinnelse eller domfellelse, vil det ikke være like enkelt.

Men i dag fikk vi se litt av hva det koster å være pappa i en slik sak. Han er også rammet av dette.

Og det ble sagt helt uten store ord:

– Jeg er far. Enkelt og greit.