47 år etter sin død lever historien om Einar Rose videre. Mannen som ga Oslo-dialekten en scene, og revyen en folkelig puls, satte dype spor i norsk kulturliv.

Fra oppveksten på Kampen til rampelyset på Chat Noir ble han faktisk en av landets mest markante revypersonligheter. Han var både skuespiller, sanger og regissør med et sjeldent blikk for både humor og hjerte.

Einar Rose gjorde mer enn bare å underholde; han var med på å prege hvordan Oslo hørtes ut, og satte sitt preg på hele tidsperioden han levde i.

Einar Rose døde 3. februar 1979, 81 år gammel. I 2026 er det 47 år siden han gikk bort. Mange fortsatte å minnes ham også etter hans død, og han blir fremdeles husket som en av de store skikkelsene i norsk revyhistorie.

Einar Rose: Hele Norges revykonge

Einar Rose ble raskt et kjent navn på revyscenen. Han slo gjennom på 1920-tallet og ble særlig kjent for sine populære viser og sitt folkelige uttrykk. Med sanger som «Karl Johan og jeg», «Serru serru» og «Bestefarvalsen» ble han en av de store stemmene i mellomkrigstiden.

Han spilte også inn plater og fikk stor suksess som grammofonartist. Sammen med Steinar Jøraandstad og Tore Foss var han med i trioen The Black Cat Singers, som bidro til å gjøre amerikansk jazz populært i Norge.

Einar Rose drev også utestedet Rosekjelleren under Chat Noir fra 1937. Stedet ble senere nevnt i sangen «Den feite mannen» av deLillos.

Bak suksessen skjulte det seg også en mer alvorlig side. Selv om Einar Rose sto på scenen med mye smil og latter, kjempet han samtidig sin egen kamp i kulissene. Det viste at han var mer enn bare en underholder.

Humor som våpen

Boken «De sang for livet» av Per Vollestad (2022), handler om hvordan sang, humor og kultur ble brukt som motstand under andre verdenskrig. Boken løfter fram både kjente og ukjente stemmer. Men blant dem er revykunstneren Einar Rose. Det viser godt hvordan scenen kunne bli et sted for skjult protest i en tid med streng sensur.

Einar Rose var i flere tiår en av landets mest populære artister. Ifølge boken var han også en av dem som våget å utfordre grensene under okkupasjonen. Gjennom humor, ordspill og doble budskap kunne han si mer enn det som egentlig var lov.

Vollestad forteller blant annet i boka om et nummer fra høsten 1940 der Rose hadde med seg en terrier på scenen og sa: «Nå må du gå ut, ter-vov-vovven» – en tydelig hentydning til rikskommissær Josef Terboven. Publikum forsto budskapet. Slike episoder bidro til at sensuren ble skjerpet fra 1941.

Slik viser boken hvordan Einar Rose ikke bare var en underholder, men også en del av den kulturelle motstanden, der latter og sang faktisk ble brukt som stille våpen mot okkupasjonsmakten.

I en kommentarartikkel fra 2019 skrev Eva Nordlund, i avisa Nationen, at applausen på Chat Noir en kveld var så kraftig at nazistene valgte å forby sangen som ble fremført. Hun beskriver også hvordan Einar Rose gjorde opprør fra scenen mens nazistene satt i salen.

Nordlund peker på at slike hendelser førte til strengere sensur. Selv om okkupasjonsmakten stengte ned Rosekjelleren der og da, ble klubben Oslos mest populære samlingssted i flere år etterpå før den la ned for godt.

Einar Rose var mer enn en underholder. Han var en modig stemme i en vanskelig tid. Med humor, varme og mot satte han spor i norsk historie.

Del gjerne artikkelen videre, slik at flere kan bli kjent med historien om mannen som brukte scenen som sitt våpen.