«Hvorfor er jeg her? Jeg snakker ikke engang språket». Slike tanker surret i hodet til Ben. Så kom vendepunktet. 

Ben har funnet svaret på mange av livets spørsmål på en fjellhylle i Sogn, ja der ingen skulle tru at nokon kunne bu. FOTO: Privat

a Benjamin Ward ble introdusert i NRK-programmet «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», så vi ham med ski på beina og et fast grep om stavene i hendene. For det er slett ikke enkelt å komme seg hjem til Benjamin – eller Ben, som de fleste kjenner ham som.

På Vestlandet, i Luster kommune, ligger småbruket Kroken. 2,3 kilometer og tre hundre høydemeter opp en bratt fjellside med utsikt over Sognefjorden. Der bor han alene. Før han flyttet inn, hadde småbruket stått tomt i seksti år.

Nå forteller han hva som fikk en bygutt fra London til å flytte helt alene dit ingen skulle tro at noen kunne bo.

Valget

Da KK ringer, er Ben like positiv og optimistisk som mange kjenner ham fra TV. Ute har vinterkulden festet grepet, og snøen ligger som et teppe over de majestetiske vestlandsfjellene. Intervjuet lar seg enklest gjennomføre over telefon. Ben bor nemlig ikke bare en flytur unna hovedstaden, hvor KK har sitt kontor, men også opp bratte fjellskrenter som en journalist med høydeskrekk helst vil slippe å bestige.

Men han selv er ikke redd. Han er på mange måter et levende bevis på at det er i motbakke det går oppover, og nå forteller han åpent om hvorfor han valgte å ta fatt på de bratte stigningene livet har gitt ham.

– Ja, hvor skal jeg begynne?

– Jeg vokste opp i London og falt inn i den stereotypiske livsstilen alle levde. Men etterhvert kjente jeg at det ikke var sånn jeg ønsket å leve. Jeg lette etter muligheter til å bryte ut, og endte til slutt opp med å flytte til Norge.

Da Ben bodde i London, jobbet han i byggebransjen, en jobb han likte, men som likevel ikke føltes helt riktig.

– Jeg har lenge levd for å bygge opp andres drømmer og drømmehjem. Da jeg kom over Kroken, var det en sjanse til å bygge noe for meg selv, ikke bare for noen andre.

Et år før han flyttet til Kroken, bodde han med en venn rundt seks kilometer unna småbruket.

– Jeg skimtet Kroken fra en båt ute på fjorden. Egentlig kan man nesten ikke se det derfra, så jeg kaller det en skjult perle.

– Mannen som eide Kroken bodde ikke lenger der, det er et tøft sted å bo. Da jeg fortalte ham om planene mine, var han glad for at plassen skulle få nytt liv. Han var pensjonist og klar for å gi Kroken videre.

Nytt liv

Hvordan var det første gang du kom opp til Kroken?

– Den beste måten å beskrive det på, er at det var magisk. Jeg har nok bestandig hatt indre konflikter, hvor de positive og negative stemmene kjemper mot hverandre. Men da jeg for første gang sto på småbruket Kroken og så utover fjorden, ble alt stille. Alle stemmene forsvant.

– Det er et spesielt sted. Jeg skjønte at jeg måtte utfordre de indre stemmene i hodet, og at dette stedet ville gi meg noe annet.

Siden Ben overtok, har han bokstavelig talt gitt nytt liv til småbruket. Han har blant annet bygget en badstue med utsikt over fjorden og er nå i gang med planleggingen av å få på plass en kafé.

Men prosessen har ikke bare vært enkel. Å flytte til et nytt land og bo alene på fjellet er ikke bare-bare. I tillegg var lista med prosjekter som skulle ferdigstilles, lang. De negative tankene kom snikende på, og han fikk oppleve at der det er vakker utsikt, kan det også være bratte skrenter.

– De første årene jeg bodde der, jobbet jeg hele tiden. Jeg hadde store planer, og møtte mye motgang. På et tidspunkt føltes det som om alt gikk mot meg. Det var som om jeg sluttet å høre på de positive stemmene, og tankene ble mørkere.

«Hvorfor er jeg her? Jeg snakker ikke engang språket. Jeg bare jobber. Jeg har ingen venner.»

Slike tanker surret i hodet til Ben. Med tusen prosjekter på gang hadde han ikke tid til å se seg selv ordentlig.

– Jeg presset meg hardt, og alt jeg så var de store jobbene jeg ikke fikk gjort.

Men så kom han til et vendepunkt. Han ville ikke la de negative tankene ta over. Ironisk nok kom dette vendepunktet da det gikk et ras i fjellet, og veien han vanligvis brukte for å komme seg ned, ble ødelagt.

Raset skulle ikke rasere hele hans verden. Når en dør lukkes, åpnes en ny, sies det, og da et ras gikk og veien ble stengt, åpnet nye muligheter seg.

– Da jeg ble isolert alene der oppe, fikk jeg endelig tid til å stoppe opp. Jeg overbeviste meg selv om å ikke gi opp drømmene mine.

Hvordan klarte du å holde motet oppe?

– Jeg hadde ingen far som rollemodell da jeg vokste opp. Det gjorde at jeg konstant lette etter en farsfigur å se opp til. Men gang på gang ble jeg skuffet, helt til jeg nesten mistet håpet.

– Til slutt sto jeg overfor et valg: Enten kunne jeg gi opp, eller så kunne jeg bli den personen jeg selv en gang trengte. Jeg valgte det siste.

Føler du at du har blitt den personen du selv en gang trengte?

– Man blir nok aldri ferdig med å vokse. Jeg har fortsatt ting å jobbe med. Men jeg er stolt av den jeg har blitt.

Ben forklarer at det å lære seg å være komfortabel alene er en reise.

– Det er trist, men det tar tid. Jeg måtte lære at stillheten gir rom for de indre stemmene, og at de kan være mørke. 

– I stedet for å forstyrre stemmene valgte jeg å stoppe opp og faktisk lytte. Til slutt ble stemmene så høye at de forsvant.

Litt som å rope av full hals, til slutt har man nesten ikke stemme igjen, og stillheten etter å ha fått utløp for følelsene gir ro.

ALENE: Ben har lært seg å bli komfortabel alene. Foto: Privat

Nye planer

Selv om Ben har lært seg å være komfortabel alene og trives i eget selskap, ønsker han fremdeles å finne kjærligheten. 

– Situasjonen min er egentlig den samme. Det er fortsatt bare meg. Men jeg prøver å ikke presse noe, hvis det er riktig vil det uansett skje.

Han håper også at folk føler seg velkomne til å ta turen innom småbruket. I fjor hadde Ben over 500 besøkende, og nye vennskap er noe han setter stor pris på.

– Jeg har hørt at mange ikke kommer hit fordi de ikke vil trenge seg på, så jeg holder på å bygge en kafé i håp om at folk tør å ta turen. 

Planen er at kafeen skal stå klar i mai.

– Da kan folk både se utsikten og slå av en prat uten å være redd for at de går i hagen min. Jeg har hatt folk som har gått opp for å se, men gjemt seg i trærne i frykt for at de ikke fikk være der. Til slutt måtte jeg bare rope: «Hallo, dere kan jo bare komme inn!»

Naturens krefter

Med en smal vei opp til småbruket og bratte skrenter er det ikke mulig for Ben å kontrollere naturens krefter. I episoden han var med i, snakket han blant annet om at spesielt vintrene kunne være tøffe.

– Denne vinteren har fått meg til å innse at jeg føler meg mest ensom når jeg ikke beveger meg fremover og ikke er produktiv. Så lenge jeg jobber, slipper ikke ensomheten inn. Jeg bruker demonene mine til å drive meg fremover, samtidig som jeg lytter til kroppen.

Er du redd for å bli isolert der oppe?

– Ikke egentlig. Jeg har alltid et lager med mat for tre måneder, nok for én person. Så jeg er forberedt, og det er alltid nok mat.

Ikke nok med at han bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu», han har i tillegg en hytte enda lenger opp i fjellet.

– Etter at jeg tok over, sa han som eide småbruket:

«Forresten, Ben, det er en hytte på toppen av fjellet.»

– Da jeg dro opp til hytta for første gang og åpnet dørene, var det som om noen hadde bygd den, lukket døren og aldri kommet tilbake. Det var et splitter nytt kjøkken og et lite koselig bord med utsikt over fjellene. Dit drar jeg for å hvile, for der oppe trenger jeg ikke tenke på jobb. Der er det bare meg og naturen.