Behandle Marius som et menneske – ikke en julebonus
Kronprinsessens sønn Marius Høiby er tiltalt, men allerede forhåndsdømt – ikke av retten, men av mediene.
Mediekjøret truer hans rettssikkerhet og kan minne om tidligere justismord. Har norsk presse glemt etikken?
Forfulgt siden barnehagen
Allerede som liten gutt ble Marius Borg Høiby et yndet objekt for ukepressen. Kronprinsesse Mette-Marit bønnfalt mediene om å ta hensyn til sønnen da han bare gikk i barnehagen, men Se og Hør valgte å overse det. Ukebladet forfulgte familien med skjulte kameraer og andre uetiske metoder – praksiser som vakte så mye avsky at de førte til skarp kritikk fra kongehuset, politikere og kolleger i pressen.
Les også: Kronprinsesse Mette-Marit refser norsk presse
Det kom faktisk endringer i Vær varsom-plakaten etter disse episodene, og Se og Hørs interne metoder ble siden avslørt i boka «En helt vanlig dag på jobben» (2007) av Håvard Melnæs, senere filmatisert i 2010. I denne avsløringen kom det fram hvordan Se og Hør betalte Marius egen morfar (Sven O. Høiby) for informasjon – blant annet ved å skjenke den alkoholavhengige mannen for å få bilder av lille Marius med sin mor.
Offentlig gapestokk
Jakten har satt sine spor. Marius har måttet vokse opp i en offentlighet som tidvis har vært nådeløs. Professor Fanny Duckert ved Universitetet i Oslo, som har forsket på effektene av negativ medieeksponering, advarer om at personer som utsettes for massiv mediekritikk kan oppleve «lammelse, frykt, og følelsen av å være i en gapestokk». I verste fall kan belastningen føre til depresjon, angst og selvmordstanker.
For et ungt menneske som Marius, er dette brutalt. Han har selv offentlig erkjent sitt rusproblem og bedt om hjelp for å bli rusfri – et modig valg i stormens øye – kan man argumentere for at pressen ignorerer dette. I stedet for å anerkjenne at Marius trenger hjelp, henger de ham ut som en skandalefigur; hans kamp mot rusmisbruk reduseres til en spekulativ overskrift. Slik umenneskeliggjør mediene ham.
Les også: Høiby er under rusbehandling
Som Duckert sier: «Det verste er følelsen av at det er hele verden mot deg». Når over 5000 artikler om Marius er publisert på knappe åtte uker og trolig nærmere 100.000 saker de siste tre årene er det lett å forstå at han opplever akkurat dét – at hele verden dømmer ham før retten gjør det.
Se og Hør gikk for langt
Avgåtte sjefredaktør Ulf André Andersen innrømmet at de gikk for langt i enkelte saker og har beklaget noen feilskjær. Han lovet skjerpet etikk og at alle nye Marius-oppslag skulle godkjennes av ham.
Likevel fortsatte Se og Hør i høygir. Rett før jul kom boken «Ute av kontroll», der Se og Hør forsvarer sin tabloide jakt og fremhever at de vant en pris for dekningen. Aller lager også en TV-dokumentar om Marius (klar til rettssaksstart), og de ga ut en skandalebok så full av rykter at den ble dratt inn i retten og måtte endres flere ganger.
Les også: I strupen på ny Høiby-bok: – Inneholder en rekke feil
Høiby-saken har åpenbart blitt big business. Er dette presseetikk eller å melke en skandale for klikk og kroner?
«Du fortjener å sitte i fengsel»
Midt oppe i denne eskalerende mediedekningen må vi ikke glemme at Marius Borg Høiby fortsatt venter på sin rettssak – han er altså ikke dømt i noen domstol ennå. Likevel er tonen i pressen ofte nådeløst dømmende. Alle jeg møter, venner og familie, har allerede dømt han. Marius kan umulig få en rettferdig rettssak.
I november 2023, kort tid etter at de første siktelsene ble kjent, publiserte Se og Hørs tidligere ansvarlige redaktør Ulf André Andersen et «åpent brev» adressert direkte til Marius.
Budskapet var sjokkerende hardt:
«Det finnes ikke en fiber i meg som mener du skal slippe ubetinget fengsel», skrev Andersen og konkluderte med at Marius «fortjener å sitte i fengsel». Med andre ord: Landets største ukebladredaktør tok rollen som både aktor, dommer og bøddel overfor en person som ennå ikke er kjent skyldig. Dette er et presseetisk lavmål.
At Marius reagerte med å vise fingeren til paparazziene som jaktet ham etter denne forsiden, kan knapt overraske noen – hvilken 27-åring ville ikke kjenne på sinne og fortvilelse over å bli offentlig lynsjet på den måten?
En «sulten, siklende hund»
Tidligere forsvarer for Høiby, advokat Øyvind Bratlien, mener pressen har opptrådt som en «sulten, siklende hund» i denne saken, ikke som den kritiske vaktbikkja de skal være. Han sier klienten er «100 prosent forhåndsdømt». Det er vanskelig å være uenig: Selv seriøse aviser har flommet over av Høiby-oppslag. Summen av tusenvis av saker er knusende – alle har hørt anklagene, knapt noen har hørt Marius selv. Hvordan skal han da få en rettferdig rettssak?
Historien viser at forhåndsdømming kan slå fatalt feil. Viggo Kristiansen ble utpekt som skyldig i mediene og domstolene lenge før han ble frikjent 20 år senere. Gjert Ingebrigtsen følte seg dømt av pressen i en voldssak som senere falt. Slike eksempler burde mane til ydmykhet.
La rettsvesenet gjøre jobben sin
Marius Høiby står nå foran sin rettslige prøvelse. Uansett utfall må norske medier finne tilbake til etikken – og vi som publikum må kreve det. Pressen må spørre seg hva som veier tyngst: Klikk og kroner, eller anstendighet og menneskeverd?
Vi lesere har også et ansvar. Neste gang du fristes av en spekulativ overskrift, tenk deg om. La rettsvesenet gjøre jobben sin uten at folkedomstolen tar over.
Er Marius skyldig, vil han få sin straff. Er han uskyldig, er livet hans allerede nær ødelagt av medienes forhåndsdom. Slikt hører ikke hjemme i et rettssamfunn.
La Marius-saken bli vendepunktet der pressen gjenfinner sin samvittighet – for ham og våre idealer om rettferdighet og medmenneskelighet.
Jeg håper på anstendighet de neste ukene og ber journalistene prøver å behandle Marius som et menneske og ikke en mulighet for ukens vin, forfremmelse eller julebonus.
