
Risikabelt å vise forståelse for Mette-Marit
(Tønsbergs Blad): Dette er en kronikk jeg nesten lot være å skrive. For akkurat nå virker det nesten risikabelt å vise noe som helst form for forståelse for kronprinsesse Mette-Marit.
For straks kommer spørsmålene:
* Støtter du at hun hadde kontakt med Jeffrey Epstein?
* Støtter du henne som mor?
* Mener du dette er greit?
Svart-hvitt diskusjon
Slik fungerer offentligheten når temperaturen blir høy. Nyansene forsvinner fort. Det blir lett et enten – eller: Enten fordømmer du fullt og helt, eller så blir du plassert på feil side. Men jeg klarer ikke å delta i den dynamikken. Det ville vært å gå på tvers av mine egne verdier.
Det er noe ubehagelig kjent ved måten kronprinsesse Mette-Marit diskuteres på i offentligheten akkurat nå. Jeg kjenner igjen dynamikken. Ikke fra Kongehuset – men fra skolegården.
Les også Anne Hafstad: Kan ikke prioritere Mette-Marit i donor-køen
I en skolegård kan det begynne ganske stille. En historie går fra én elev til en annen. Noen ler. Noen trekker seg unna. Etter hvert står én person igjen – definert av en fortelling andre har bestemt seg for.
Kritikken mot Mette-Marit handler om kontakten hun hadde med Jeffrey Epstein, en mann dømt for grove overgrep. Det er legitimt å diskutere dømmekraft. Offentlige personer må tåle kritiske spørsmål. Men det som skjer nå, er noe mer enn kritikk.
For hva er egentlig Mette-Marit «dømt for» i offentligheten? Ikke en kriminell handling. Ikke vold. Ikke overgrep. Kritikken handler i stor grad om én ting – at hun har hatt kontakt med et menneske som senere er blitt symbolet på maktmisbruk og overgrep.
Å bli dømt for det du har gjort er alvorlig. Å bli dømt for hvem du har vært i nærheten av, er noe helt annet.
Hva forventer vi egentlig av Mette-Marit?
I et intervju med NRK før påske forsøkte Mette-Marit å svare på kritikken og forklare kontakten hun hadde hatt. Hun beklaget også. Likevel kom kritikken umiddelbart: Hun svarte ikke godt nok. Ikke ærlig nok. Ikke utfyllende nok.
Når selv en offentlig beklagelse ikke er tilstrekkelig, er det verdt å stille et spørsmål: Hva er det egentlig som forventes nå?
Når en person både kritiseres for å tie – og for å svare – begynner det å ligne mindre på kritikk og mer på en offentlig gapestokk.
Risikabelt å vise forståelse for Mette-Marit
MINNER OM MOBBING: Kaja Skinnes jobber med barn og unge, og ser likhetstrekk mellom det som skjer i skolegården og behandlingen av Mette-Marit. Foto: Privat
Jeg arbeider daglig med barn og unge som strever i skolen. Der ser vi denne dynamikken igjen og igjen. Noen gjør noe galt – eller blir knyttet til noe galt. Historier sprer seg. Flere og flere tar avstand. Til slutt blir ett menneske definert av én hendelse – eller av hvem de har vært i nærheten av.
I skolegården kan det høres slik ut:
«Du er venn med den.»
«Du kommer fra den familien.»
«Da er du sikkert sånn du også.»
Slik begynner sosial utstøting. Slik begynner også mye av det vi i skolen kaller mobbing.
Midt i denne offentlige stormen står også en mor. Mette-Marit går samtidig gjennom en rettssak der hennes voksne sønn står tiltalt for alvorlige forhold. Likevel brukes saken allerede av mange til å vurdere hennes karakter som menneske og mor.
Som mor kjenner jeg meg igjen i én ting: At vi ikke slutter å være foreldre når barna våre gjør feil. Tvert imot. Da trenger de oss kanskje aller mest. Å støtte et barn betyr ikke å støtte handlingene deres. Men det betyr å stå i relasjonen.
Hvis vi begynner å kreve at foreldre skal snu ryggen til barna sine – enten de er små eller voksne – hva slags samfunn er det egentlig vi ønsker oss da?
Les også: Slik kan vi tilgi Mette-Marit
Lett å bli en del av flokken
For hvor mange av oss har ikke hatt kontakt med mennesker vi i ettertid skulle ønske vi aldri hadde møtt? Hvor mange har ikke sett tilbake på relasjoner og tenkt: Dette var en feilvurdering? Forskjellen er bare at de fleste av oss slipper å få hele livet gransket i offentligheten.
Det finnes en gammel setning fra Bibelen: «La den som er uten synd kaste den første stein». Den handler ikke om å frita mennesker for ansvar. Den handler om ydmykhet.
Vi lever i en tid der digitale plattformer gjør det svært lett å dømme andre. Det er lett å bli en del av flokken som kaster stein. Vanskeligere er det å stoppe opp og spørre: Hva gjør vi egentlig nå?
Grunnleggende lærdom
Én handling kan kritiseres. Én relasjon kan diskuteres. Men et menneske er alltid mer enn summen av sine feil. I skolen prøver vi å lære barn noe grunnleggende: At mennesker kan holdes ansvarlige for handlinger – uten at vi slutter å se dem som mennesker. Og kanskje er det nettopp den balansen offentligheten mangler litt av akkurat nå.
For hvis vi virkelig mener alvor når vi snakker om mobbing, menneskeverd og respekt – da bør vi kanskje begynne med å legge ned steinene. Jeg gjør det i hvert fall.
Min stein blir ikke kastet. Ikke i denne saken. Og ikke i lignende saker. For jeg er ikke uten feil selv. Og jeg kan aldri fullt ut vite hva andre mennesker har stått igjennom livet.
Derfor velger jeg noe annet enn å kaste stein. Jeg legger den ned.