Han har klaget og fortalt om et vanskelig liv. Men for Marius og familien kom syv års fengsel som spøkelser på Høibys dag.

MOTGANG: Kongefamilien samlet i forbindelse med prinsesse Ingrid Alexandras 18-årsdag i januar 2022. Siden den gang har familien hatt noen av sine tyngste dager. Foto: Lise Åserud /NTB

– Marius er en borger i Norge – med samme ansvar og samme rettigheter. Men vi er selvfølgelig glad i ham. Han er en viktig del av vår familie.

Kronprins Haakon (52) sa det høyt rett før rettssaken mot Marius Borg Høiby (29) begynte. Men han uttrykte det også på vegne av kronprinsesse Mette-Marit (52) og resten av kongefamilien. Det får vi komme tilbake til.

For midt i det som har blitt den tyngste vinteren i kongehusets moderne historie, valgte kronprinsparet å rydde én ting av veien: Marius er som alle andre.

Det var en setning som skulle dempe temperaturen og hatet. Men det var også en setning som forplikter. For det å være en «vanlig borger» handler ikke bare om hva du har krav på, men like mye om plikter og hvordan du oppfører deg mot andre.

I snart syv uker har jeg sittet i rettssal 250, bare noen meter fra Marius, og fulgt hver eneste time av saken. Dag etter dag har vi vært vært opptatt av balansen og nøye på det mest avgjørende: At han er uskyldig til en dom sier noe annet.

Vi har tatt hensyn og unngått enkelte detaljer. Og i rettssakens siste uke mener jeg fortsatt det finnes tvil i deler av bevismaterialet mot Marius. 

Men onsdag fikk retten servert skuddene fra den ene banehalvdelen. Aktoratet la frem sitt samlede bilde med en kraftfull konklusjon:

Syv år og syv måneders fengsel og nesten full uttelling på tiltalen. Og ingen strafferabatt – verken for mediestormen, statusfallet eller det livet som allerede er snudd opp ned.

Det var en knallhard enveiskjøring.

Mareritt i retten

Likevel er ikke kampen over. Det gjenstår én omgang, og torsdag er det forsvarerne som skal trekke pusten før finalen, samle seg og flytte sine brikker frem – før retten trekker seg tilbake.

Men i dag var det ikke bare straffepåstanden som ble stående igjen. For i rettssalen satt Marius Borg Høiby i svart t-skjorte med korte ermer, blikket ned og tegnet videre.

Han gjorde det gjennom store deler av dagen, bøyd over blokken, krum i ryggen og helt stille. Han reiste seg når han måtte, ble ført ut i pausene, ført inn igjen – og satte seg ned for å fortsette. Nesten som om streken på papiret var det eneste han hadde kontroll over da alt annet glapp.

Det så ut som en mann som forsøkte å tegne seg gjennom sitt eget mareritt. Og det er ikke vanskelig å forstå at det må føles slik.

Mistet privatliv og fotfeste

De gangene Marius selv har satt seg i vitneboksen for å dele sin versjon, er det særlig én stor motstander som har stått tydeligst i hans egen fortelling: Mediene. 

Med unntak av når han snakker om kjærlighetsforholdet til «Frogner-kvinnen», er det kun da følelsene kommer. Raseriet renner over når han skjeller ut Se og Hør, VG, Dagbladet og resten av ulvene.

Og det er da bildet av ham selv trer tydeligst fram.

Han har fortalt om hvordan han er blitt til «monsteret Marius», hvordan han har mistet venner, privatliv og fotfeste, og hvordan livet hans er blitt redusert til en offentlig versjon av seg selv, som han ikke kjenner igjen. Han har beskrevet isolasjon, angst og en tilværelse der han knapt kan bevege seg uten at noen ser.

Det gjør inntrykk, absolutt.

For selvfølgelig er det brutalt å falle så hardt, så synlig og så offentlig, med hele Norge som publikum og kongehuset som bakteppe. Det er ikke noe man bare reiser seg fra.

Men etter snart syv uker i retten, er det likevel én ting som blir stadig klarere.

Regnestykket

Han har brukt langt mer kraft på å beskrive hva denne saken har gjort med ham, enn på å sette ord på hva hans egne handlinger kan ha gjort med andre. 

Etter aktoratets sluttregnestykke – som endte på 7 år og 7 måneder – kom bistandsadvokatene med sitt. 

Den regningen handler om oppreisning, tap, belastning, frykt og skadevirkninger – og ikke minst et medietrykk som ikke bare har truffet ham, men også dem.

Det er her kontrasten i denne saken for alvor trer fram. Det er der det skurrer, og det er vanskelig å komme utenom.

Ikke fordi han forsvarer seg – det er hans rett. Ikke fordi han bestrider anklagene – det må han få gjøre. Men fordi man i et rom som dette, før eller siden begynner å lete etter noe mer enn forklaringer.

Man ser etter et tegn på reell selvkritikk, en setning som løfter blikket bort fra «meg» og ut mot dem som sitter noen meter unna. Det har vært lite av det.

I stedet har mye handlet om hvordan bildet av ham er blitt forvrengt og forstørret, hvordan han er blitt gjort til noe han ikke kjenner seg igjen i og hvordan mediene har bidratt til å skape en versjon av ham som han selv opplever som feil.

Det er lov å kjenne det sånn, Marius. Men på et tidspunkt er det på tide å tørke tårene. Og løfte blikket mot dem som sitter der.

Sammenlignet med Orderud

Onsdag fikk den fortellingen brått et kaldt svar.

Det Marius selv har løftet fram som en hovedbelastning – medietrykket, statusfallet og uthengingen – ble kontant avvist som irrelevant i formildende sammenheng. Politiadvokat Andreas Kruszewski var tydelig, og støttet seg på rettspraksis når han slo fast at omfattende medieomtale i seg selv ikke gir grunnlag for lavere straff.

Så fulgte eksemplene, ett etter ett: Orderud. Baneheia. Bertheussen. Ingebrigtsen. Eirik Jensen.

Poenget var enkelt og nådeløst: Norge har sett dette før, og det har ikke automatisk  gitt noen mildere behandling. Det traff hardt.

For der falt også forestillingen om Marius som et juridisk medieoffer. Ja, han kan være knust og oppleve seg utradert – men det gir ham ikke én eneste dag i rabatt dersom retten mener lovbruddene er bevist utover enhver fornuftig tvil.

Og det er nettopp her forsvarerstrategien blir så interessant. Forventingene er skyhøye til hvilken plan forsvaret har og hvor grov ammunisjon de vil bruke både mot de fornærmedes troverdighet – og for å plukke fra hverandre påtalemyndighetens bevislager.

– Vær deg selv

Ellen Holager Andenæs og Petar Sekulic kommer ikke dårlig forberedt til muntlig eksamen torsdag morgen. Høibys hundepatrulje har gjennom hele rettssaken luktet seg frem til alt som dufter av tvil, og nå skal de vise frem det de har i kurven.

Men samtidig har Marius Borg Høibys side gjennom rettssaken vist en tydelig linje: Marius har i stor grad fått snakke fritt. I vitneboksen har han fått forklare seg sånn han selv vil, med et språk som bærer preg av at han først og fremst forsøker å forklare sin egen opplevelse. 

«Vær deg selv, Marius», er åpenbart den beskjeden han har fått med på veien.

Å la retten se ham ufiltrert, uten for mye styring, i håp om at det gir troverdighet. Men det er ikke sikkert alt ved det har vært like smart.

Det som også blir synlig i et slikt rom, er det han har på hjertet og som har rent over. Og når han har bedt om ordet og holdt sine personlige taler mens retten har spisset ører, har alt handlet om ham selv.

Om hans fall, hans smerte og hans opplevelse av å bli gjort til noe han ikke er.

Det er noe også retten vil merke seg.

Slipper ikke unna

Til syvende og sist er det ikke opplevelsen av mediene som skal vurderes, men de påståtte handlingene.

Midt i dette sitter også en familie som aldri slipper unna offentligheten.

For kronprinsesse Mette-Marit og kronprins Haakon må det være dypt krevende å høre sønnen beskrive seg selv som knust og ødelagt, samtidig som det i hans egen fremstilling fortsatt er så lite som peker mot en tydelig erkjennelse.

Onsdag fikk retten presentert den ene siden av saken i sin mest konsentrerte form. Nå gjenstår det å se hva forsvaret får til.

Men én ting er allerede blitt stående igjen:

Marius har brukt stor kraft på å beskrive hva som er gjort mot ham. Og svært lite på å forstå hva han kan ha gjort mot andre.