Forsvaret avslørte galskapen

(Avisa Nordland): «Vår ære og vår makt har, hvite seil oss brakt». Slik beskrev Bjørnstjerne Bjørnson seilskutenes betydning for Norge i diktet «Norsk Sjømandssang».

I dag spiller oljen en lignende rolle, og derimellom kom krafta. Da Norge lærte seg å utnytte fossefallenes hvite kull skapte det en industrialisering som raskt gjorde Norge til et av Europas rikeste land

Kampen om fossene

Det var ikke gitt at det skulle bli slik. Oppkjøpere med utenlandske bakmenn reiste tidlig på 1900-tallet rundt i landet og kjøpte opp norske fossefall. Det førte til at utlendinger i 1906 eide over tre fjerdedeler av de fossene som var bygd ut.

Det skapte nasjonal panikk i et nettopp selvstendig land og Stortinget grep inn.

Nasjonal kontroll

I 1907 kom konsesjonslovene som påla utbyggere å søke staten om samtykke til å kjøpe rettigheten til fossefall. Fikk de lov ble de ilagt «hjemfallsrett»; det vil si at kraftverkene de bygget ut skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter 60–80 år.

Det sikret nasjonal kontroll over vannkrafta, og den måten å tenke på ble også modellen da Norge på 1970-tallet slapp utenlandske oljeselskaper til på sokkelen.

Les også: Nå må Aasland avvise drittpakken fra EU

Strategiske ressurser

Seilskutene, fossene og oljefeltene har utgjort det som kalles «strategiske ressurser» for Norge. Dette er ressurser som er sjeldne, vanskelig å kopiere og verdifulle.

Dermed gir de land en konkurransefordel som legger grunnlaget for en mer langsiktig suksess.

Industriell motor

Vannkrafta har vært en slik strategisk ressurs i over 100 år. Den har vært brukt til å bygge landet, bokstavelig talt. Ikke minst ble den brukt strategisk da landet skulle bygges opp etter Andre verdenskrig. Særlig gjaldt det Nord-Norge, som var relativt lite industrialisert fra før.

Utbyggingen av prosessindustrien på Helgeland, med Norsk Jernverk i spissen hadde vært umulig uten vannkrafta. Norsk Hydro i Glomfjord og Salten Verk i Sørfold er andre eksempler. Dette var resultat av en aktiv statlig politikk der krafta ble styrt dit den kunne gi størst ringvirkninger i form av arbeidsplasser og inntekter for lokalsamfunn.

Les også: 10 milliarder kroner i redusert nettleie

Markedet tar over

Dette ble endret da Stortinget i 1990 vedtok en ny energilov som overlot til markedet å styre produksjon og omsetning av kraft. Det innebar et fundamentalt skifte i norsk energipolitikk; bort fra statlig forvaltning og over til frie markedskrefter.

Profitt foran ringvirkninger

Krafta ble gjort til en vare på linje med andre varer. Kraftselskapene forble i offentlig eie, men deres formål ble å maksimere profitten. I et marked skjer det best gjennom å selge kraften der man får mest for den. Ikke der den skaper flest ringvirkninger. Byggingen av utenlandskabler økte den frie flyten av kraft og med det kraftselskapenes lønnsomhet.

De samme selskapene ble også fristilt fra politisk kontroll. Det ga dem frie hender til å øke fortjenesten, samtidig som det tillot politikerne å vaske sine hender for konsekvensene av økte kraftpriser. Slik sett var dette et system som mange tjente på å opprettholde.

Kraftkrise og kø

Så kom kraftkrisa i 2022, med opptil 20 ganger høyere strømpriser enn to år før. Det oppsto samtidig en bekymring for at Norge var på vei mot et underskudd på kraft.

Den beste måten å fjerne det på – og samtidig senke prisene – er utbygging av mer kraft. Men det vil ta tid og i mellomtiden må det finnes andre løsninger.

Forsvaret nektes strøm

Dette problemet ble akutt da Statnett nylig nektet å tildele Norges ubåtbase ved Ramsund strøm til videre utbygging. I 2029 skal Norges seks nye ubåter stasjoneres der og det krever mer strøm. Nektes basen det settes hele satsingen i fare, en satsing som er avgjørende for Norges militære sikkerhet.

Hodeløs prioritering

Statnett begrunner avslaget med at dagens energilov ikke tillate dem å prioritere Forsvaret foran andre aktører. I sin iver etter å gjøre kraftmarkedet mest mulig selvstyrt har nemlig Stortinget også innført det såkalte modenhetskriteriet i Energiloven. Det slår fast at de prosjekter som er nærmest gjennomføring skal få kraft først.

Ut fra målet om å tjene mest mulig penger er dette fornuftig; jo før krafta kan tas i bruk, jo før får kraftselskapene sine inntekter. Sett i forhold til hva samfunnet kan få ut av begrensede kraftressurser er det hodeløst. Dette har lenge vært åpenbart, men det måtte en nasjonal, sikkerhetspolitisk krise til før regjeringen innså det.

Behov for nye kriterier

Nå varsler nemlig energiminister Terje Aasland endringer i Energiloven som tillater forsvaret å «snike» i strømkøen. Det skulle bare mangle, men regjeringen bør gå et skritt videre og tillate det samme for andre aktører hvis aktivitet bidrar til å utvikle samfunnet og ikke bare berike kraftselskapene.

I dag er omtrent halvparten av prosjektene som står i kø for å få tildelt kraft datasentre og det er bare begynnelsen. KI-revolusjonen krever enorme mengder datakraft og det igjen utløser enorme energibehov. Dette er viktige satsinger som også Norge må være med på, men uten bedre styring risikerer vi at all kraft går dit.

Politisk inkonsekvens

Regjeringen har så langt avvist alle forslag om også å ta i bruk næringspolitiske kriterier for tildeling av kraft. Senest i et svar til Høyres Bård Ludvig Thorheim sist høst. I sitt svar skriver Aasland at «jeg anser ikke begrensninger i adgangen til kraftmarkedet som et egnet virkemiddel i gjennomføring av næringspolitikken».

Så der er vi, med et Arbeiderparti som har en sterkere tro på de fri markedskreftene enn selv Høyre. Samtidig som partiet innser at de samme markedskreftene skader samfunnet. Men altså kun når det gjelder Forsvaret? Stilt over en slik mangel på logisk konsistens er det fristende å vri litt på Bjørnson: «Vår skam og vår avmakt, har en hodeløs politikk oss brakt».