Kongedømmet overlever og Mette-Marit kommer til å bli dronning

(Drammens Tidende): Ja, tilliten har fått seg en voldsom trøkk etter at en hel verden har fått innblikk i kronprinsesse «Mettes» betroelser, komplimenter og flørtende tone med den overgrepsdømte finansmannen Jeffrey Epstein:

At hun «dør av kjedsomhet» i kongelig bryllup og lurer på om det er upassende for en mor å foreslå nakenbilde av to kvinner til sin 15-årige sønn. Og, mest alvorlig, at hun opprettholdt kontakten etter at Epsteins forbrytelser ble offentlig kjent, noe hun selv skal ha googlet seg frem til.

«Det ser ikke bra ut», for å sitere kronprinsessen.

Noe som heller ikke ser bra ut, er at kongehuset har forsøkt å bortforklare og bagatellisere, snarere enn å legge alle kort på bordet med en gang.

Kronprinsessens Epstein-omgang er beyond «flau». Det er et eksempel på hinsides dårlig dømmekraft. Grenseløst naivt, risikofylt, men også skuffende nå når alt kommer for en dag. Det er rart med det – at også dronningemner kan vise seg å ha en «twisted» bakside.

Men selv middelmådige forbilder kan bli dronninger.

Nordmenn er veldig glade i monarkiet og kongefamilien. Det skal ekstremt mye til før vi vender dem ryggen og krever en annen styreform.

De fleste av oss medgangsmonarkister har gjennom opp og nedturer kritisert, ledd – både med og av dem, vist empati og medfølelse, og til slutt tilgitt. Fordi monarkiet er seig som en 5-milsløper. Og det har vist seg fleksibelt og tilpasningsdyktige gjennom rolige og urolige tider.

Det er likevel ikke rart at folks støtte stuper på meningsmålinger tatt opp to dager etter den største skandalen i monarkiets historie. Fra 72 prosent i fjor til 61 prosent nå, ifølge en spørreundersøkelse Infact har gjort for VG. 44 prosent mener at Mette-Marit ikke er dronningtittelen verdig.

Men det må leses mer som et uttrykk for sinnet og skuffelsen mange nordmenn føler akkurat nå.

Å trykke «nei» på spørsmålet om Mette-Marit bør bli dronning er en tydelig beskjed om at grensen er nådd. Og at hun og kongehuset må komme på banen for å gjenopprette tillit. ASAP!

At Epstein-avsløringene kommer på toppen av rettssaken mot sønnen, gjør ikke saken bedre. Men det enorme, nærmest umenneskelige trykket, vekker også sympati.

Å få noen av sine mest private betroelser spredt og fordømt i hele verden, er nesten mer enn et menneske kan tåle. Selv om du bærer ansvaret for å ha havnet i dette uføret selv.

Sympati alene er imidlertid ikke nok for å gjenopprette folkets tillit nå. Det holder ikke at vi syns kollektivt synd på kong Harald og dronning Sonia. Eller på kronprinsen og Ingrid Alexandra, som nå må bære mye av kongehusets fremtidige ære på sine skuldre.

Epost-korrespondansen mellom Mette-Marit og Epstein må også tolkes som et svik mot dem. Slik har saken også en privat dimensjon, der forsoningen vil foregå bak husets fire vegger.

Overfor det norske folk må Mette-Marit frem på podiet og vise anger. Slik skikongen Petter Northug gjorde etter å ha kjørt og krasjet i fylla og innrømmet alvorlige rusproblemer.

Det er ikke mer enn fem år siden. Men Northug er forlengst tilgitt, og forlengst tilbake i skisirkuset som både helt, humørspreder og respektert ekspert. Den angrende synderen foran villnisset av pressemikrofoner er bare et vagt minne – om et vellykket vendepunkt i skikongens historie.

Han var helt på bunnen, men reiste seg, og ble tilgitt. Nok en gang.

Så er det også sånn at andre og større kriser kommer til og tar over den offentlige debatten. I nyhetsstrømmen er det som var katastrofe i går, ofte glemt i morgen. Men jo flere baller som legges død, jo større er sjansen for at de blir liggende i ro.

I Epstein-universet er det tross alt enda viktigere spørsmål å borre videre i. For eksempel hva han eventuelt kan ha fått igjen for å tilbudt luksusferier på Thorbjørn Jagland og hans familie. Hva som har foregått av transaksjoner mellom han og ekteparet Juul og Rød-Larsen. Og hvorfor Børge Brende plutselig husker så dårlig.

Vi vet ennå ikke hvilke planer kongehuset har for å gjenopprette tillit og redde monarkiets omdømme, og fremtid.

Men det nytter ikke å stikke hodet i sanden og vente på at stormen gir seg. For feighet og unnvikelse huskes bedre som noe utilgivelig enn anger og ærlighet. Bare det siste kan gi forsoning.