TV: For første gang satt to artister ved enden av bordet. De eneggede tvillingene Marcus & Martinus Gunnarsen er både barne-, ungdoms- og voksenstjerner. Det er ikke mange før dem som har klart den transformasjonen med så stort hell.

De er født på Elverum, men flyttet med familien til Trofors i Nordland som fireåringer. Tvillingene, som fyller 24 år neste måned, slo gjennom da de vant MGJ jr. som tiåringer i 2012. De vant «Maskorama» i Sverige i 2022, og året etter debuterte de i svenskenes Grand Prix, Melodifestivalen. De tapte for Loreen, som vant den internasjonale finalen for andre gang, men året etter vant de med «Unforgettable».

Det er en ganske ellevill historie de hadde å fortelle, og det er ikke lett å skjønne hvor store de er. Da dette programmet startet hadde de stått en time på scenen i ærverdige Sheperd’s Bush Empire i London som en del av en stor Europa-turné.

Vi anmeldte som vanlig låtene fortløpende.

Mer enn før har artistene i «Hver gang vi møtes» i år skrevet om tekster eller oversatt dem fra engelsk til norsk. Jeg skjønner at det er fristende, men når teksten er totalt omskrevet er det jo ikke lenger deres sang.

Det gjelder også Marcus & Martinus’ «Plystre på deg», som ikke er skrevet om «litte grann», som Espen sier, men har fått en helt ny tekst. Forklaringen hans er at det er en «ung tekst», og at en 54-åring ikke kan plystre på damene i dag. I stedet har han skrevet en kjærlighetssang til bikkja si som er litt søt, litt banal, litt morsom og ganske tullete. Han kunne faktisk ha sunget originalen – og tilegnet den bikkja.

Espen har spent på seg en ukulele, som han gjorde på sin egen hit «Scared of Heights», og sangen er både fengende og synges med et glimt i øyet. Den er altså ikke dårlig, men den blir bare litt feil. Med unntak av tittellinja og en plystredel har den strengt tatt lite med originalen å gjøre, men han er en bedre plystrer enn M&M!

André Jensen: «Elektrisk» (2015)
(Fjeld/Wærdahl/Kristiansen)

André er i komfortsonen her. Sammen med sin Hagle-partner Olav Tokerud går han løs på den mest strømmede norskspråklige låten gjennom tidene, med 130 millioner lyttinger på Spotify og nærmere 500 millioner visninger på Youtube.

Sjøl om det neppe ville funket med en stille og rolig versjon av denne låten, hadde det vært ok om de hadde tatt større sjanser og gjort noe mer ut av den enn å servere enda en ny festlåt som likner. For å toppe laget har de hentet inn «kongen av rølp». Festmusikk-kollega Katastrofe rapper på originalen, men det er Staysman som er hentet inn for å komplettere duoen her. Han har vært en slags mentor for tvillingene, og beundringen er gjensidig.

Sangteksten og rap-delen er omskrevet og ganske fiffig oppdatert (nå kjører jo «alle» elektrisk), men kanskje det hadde vært like greit å beholde den som den var? Den er råere enn originalen, også verbalt (Staysman synger om «brød som hopper opp og ned»), og framstår noe «billig» – sjøl om den strutter av energi og beina havner på bordet i et øyeblikk av overtenning. Men ganske underholdende, da.

Musti: «Girls» (2016)
(Bertelsen/Fjeld/Mariam/Baqwa/La Verdi/Wærdahl)

M&M har rundet 14 år og gir ut sitt første album på engelsk. «Girls», åpningssporet på albumet «Together», er tvillingenes første nummer en-hit i Norge. De får med seg rapperne i Madcon, og sjøl om teksten på originalen fortsatt er litt «barnslig» er lydsporet nå mer voksent.

Musti er også rapper og nesten like gammel som M&M. Hun slår fast at en ting de i hvert fall har felles er en kjærlighet til jenter. Hun må være den første som har «stått fram» i «Hver gang vi møtes»!

Musti kjører på med seks korister. Bare refrenget er igjen av den opprinnelige teksten, sjøl om hun sier hun kan mange av låtene deres på grunn av søstra. Men – med sjarm og humor har hun likevel klart å inkorporere kjernen i sangen deres og samtidig dratt den mye lenger – sett fra hennes perspektiv. Det er dyktig gjort, men det er en annen låt: 

Marit Larsen: «When All The Lights Go Out» (2022)
(Gunnarsen/Gunnarsen/Olsson/Gardarfve//Wehbe)

Marit har valgt kveldens første M&M-låt som kom etter at duoen ble «voksenartister». Den er personlig, og er dessuten en av de første de skrev etter at ting lå nede i nesten tre år på grunn av pandemien. Scenelyset ble slukket! At det er en «voksen» tekst er kanskje grunnen til at den får leve videre i Marits versjon.

Hun synger dessuten sangen på originalspråket, i dette tilfellet engelsk, og det er befriende etter alle de oversatte sangene i årets sesong. Marit er den av årets artister som har gjort minst «krumspring» musikalsk. Det kan bli litt forutsigbart, men samtidig er det fint å få en låt som ikke prøver å være så mye annet!

Originalen er elektropop. Marits versjon er litt raskere, og den er atskillig mer dynamisk. Det er fint gjort og sobert produsert, med et nydelig strykearragement. Og – den gjør sterkt inntrykk på M&M.

Herborg Kråkevik: «Unforgettable» (2024)(Deb/Gunnarsen/Gunnarsen/Thörnfeldt)

Tvillingene gikk helt til topps i sitt andre forsøk i Melodifestivalen i Sverige med «Unforgettable», og måtte tåle pepper særlig i Norge. Låten ble det store vendepunktet etter pandemien.

Jeg var spent på denne. Hvordan angriper den myke stemmen fra Hardanger den tungt teknoinfiserte låten? Og – rekk opp hånda om du kjenner den igjen her! Ikke det, nei. Herborg går helt i motsatt retning sammeliknet med Marit, og hun er også den som har overrasket mest i år. Hun har snudd den på hodet og presenterer den som en lystig tango. Hun kunne også fått kritikk for at det er blitt en helt annen låt, nå på norsk. Hun tar seg store friheter, men i dette tilfellet tilgir jeg henne gladelig. Hun er unntaket. Det er en låt det er fristende å gjøre noe helt annerledes med, og jeg liker denne versjonen. Jeg liker lekenheten. Som sist er hun i kabaret-landskapet, med trekkspill og fiolin sentralt i lydbildet. «Oforgløymeleg»!

Synne Vo: «Pocket Dial» (2019)
(Parx/Pollak/Sabath/Abrahart Jr.)

Det skrives ikke mange sanger om lommeringing, men hvorfor ikke? Det er norsk som er Synnes naturlige sangspråk, og hun har som Musti og Herborg oversatt den – men beholdt mer av kjernen fra den engelske teksten.

Det er lett å like denne versjonen. I likhet med André får Synne hjelp utenfra – av Emma Steinbakken. De to utfyller hverandre fint, og låten flyter bedre enn den mer stakkato originalen. Synne har vært et trygt kort når det gjelder å levere, men det blir spennende å se om hun vil overraske og utfordre noe mer musikalsk i ukene framover.